Den første platen — og hvorfor det betydde noe
Jeg hadde løpt i vanlige treningssko i to år da jeg kjøpte disse. Skepsisen var reell: hvor mye kan et stykke karbon i en såle egentlig utgjøre? Svaret, for meg, var betydelig. Ikke bare i fart, men i hvor lenge farten holdt seg. De siste dragene i en intervalløkt kjentes annerledes.
Jeg veier rundt 90 kilo. Det er verdt å si, fordi mye av det som skrives om plateskotøy er skrevet av og for folk som veier tjue kilo mindre. Skoen har holdt til vekta mi uten at den har føltes ustabil.
Hva den er til
Det første paret gikk nesten utelukkende til konkurranse og intervall. Der er den i sitt rette element. Min raskeste intervalløkt noensinne kom i disse: 6 × 1000 m på 3:26–3:30. Det er ikke skoen alene, men den var ikke i veien.
Jeg brukte den også som fartsholder på halvmaraton, og det gikk faktisk veldig bra. Det overrasket meg — jeg hadde ventet at den ville bli ubehagelig over den distansen. Så den er egentlig mer allsidig enn jeg først trodde.
Men på rolige turer er den ikke komfortabel. Den vil framover, og i sone 1 vil ikke du det. Det er ikke en feil ved skoen, det er en beskrivelse av hva den er.
Holdbarhet
Jeg begynte å merke at det første paret var slitt rundt 500 km. Ikke plutselig — spensten forsvant gradvis, og det som hadde vært en tydelig forskjell ble mindre tydelig. Ved 596 km kjøpte jeg nytt par. Så min anslåtte levetid ligger på 500–600 km, med forbehold om at jeg er en tung løper.
Grepet har aldri vært et problem på vei eller grus. Jeg tok dem med på én terrengtur. Det anbefales ikke.