Kravet var enkelt, og jeg satte det helt alene: personlig rekord opp Frostatind, ellers melder jeg meg ikke på NM. Rekorden kom. 26:19, ett minutt og tjueto sekunder raskere enn i fjor høst. Så nå har jeg lov. Spørsmålet er om jeg vil.
Frostatind er fjellet mitt for formsjekk. Ikke fordi det er spesielt pent — det er en grusveg fra ei seter og en sti som blir brattere jo lenger opp du kommer — men fordi jeg har løpt det samme segmentet fire ganger på tre år, med samme klokke og samme innsats. Det gjør det til en målestokk i stedet for en tur.
3512 meter. 391 høydemeter. 11 % i snitt, 48 % på det verste. Strava kaller det kategori 3. Beina kaller det noe annet.
Her er hele historia. Samme segment, samme mann, tre år.
Stolpelengden er tida. Turen 13. august i år er ikke med — den gikk på 38:37 med snittpuls 140, og var en tur med Cathrine, ikke en test. Å blande de to er den enkleste måten å lyve til seg selv på.
Elleve minutter på tre år. Eller sagt på en annen måte: 29 % raskere opp det samme fjellet. Det er den typen tall som er lett å skryte av og vanskelig å forstå — så la oss se på hva som faktisk flyttet seg.
Den vanlige forklaringa på at noen blir raskere i motbakke, er at de har lært seg å lide mer. Det stemmer ikke her. Se på pulsen:
| Måling | Tid | Snittpuls | Kadens |
|---|---|---|---|
| Sep 2023 | 37:03 | 164 | 108 |
| Mai 2025 | 29:28−7:35 | 162 | 131 |
| Okt 2025 | 27:41−1:47 | 176 | 116 |
| 29. aug 2026 | 26:19−1:22 | 176 | 130 |
Kadens i skritt per minutt, altså begge beina. Watt fantes ikke på klokka i 2023 og våren 2025.
To ting hopper ut.
Fra 2023 til mai 2025 ble jeg sju og et halvt minutt raskere på lavere puls. 164 ned til 162. Det er ikke vilje, det er motor. Den ekstra kondisen kom fra to år med rolige turer og terskeløkter som ikke handlet om fjell i det hele tatt.
Fra oktober i fjor til i dag er pulsen praktisk talt identisk — 175,6 mot 176,4 — men jeg er 82 sekunder raskere. Samme pris, mer vare. Det er den beste formen for framgang som finnes, og den er som regel usynlig helt til du måler den samme bakken på nytt.
Farten er ikke kjøpt med høyere puls. Den er kjøpt med flere skritt.
Kadens: 116 → 130Der ligger nøkkelen. Kadensen gikk fra 116 til 130 skritt i minuttet mellom oktober og nå, og effekten fra 393 til 432 watt. Kortere og tettere skritt i bratt terreng betyr mindre tid med foten i bakken og mindre krefter brukt på å bremse seg selv. Det er teknikk, ikke tapperhet.
Nå til det pinlige. Jeg la ut som om noen jaget meg, fordi jeg trodde jeg jaget meg selv. På klokka lå det en tid å konkurrere mot i grusbakken, og jeg tok for gitt at den var min egen.
Det var den ikke. Det var Eivind Hagen sin. Det gikk opp for meg et stykke oppe i bakken, omtrent samtidig som pulsen gjorde det klart at dette ikke var bærekraftig.
| Kilometer | Tid | Stigning | Snittpuls |
|---|---|---|---|
| 1 | 5:48 | +84 hm | 172 |
| 2 | 7:26 | +116 hm | 177 |
| 3 | 9:27 | +147 hm | 177 |
| 4 · topp og snu | 7:00 | +13 hm | 156 |
Makspuls i økta var 182. 177 er altså 97 % av det jeg fikk fram i dag.
Første kilometer på 172 i snitt. Så låste pulsen seg på 177 og ble liggende der i tjue minutter. Det er ikke pulsdrift — det er et tak. Jeg lå på taket i tjue minutter og fikk ikke skrudd opp farten selv om hodet ville.
Det interessante er hva det betyr for tida. Jeg satte rekord til tross for åpninga, ikke på grunn av den. Delt i to er grusvegen opp til benken unnagjort på 9:53 med 512 watt, mens stien videre tok 16:20 med 385. Effekten falt 25 % da det ble bratt og teknisk. Der ligger minuttene jeg ikke har hentet ennå.
NM i motbakkeløp går i Volda lørdag 5. september. Fra sentrum til toppen av Melshornet: rundt sju kilometer, fra havnivå til 807 meter. Løyperekorden for menn er Johan Bugge sine 38:27 fra 2024.
La oss regne, siden det er det jeg driver med.
Til sammenlikning tilsvarer Bugge sin rekord 1260 høydemeter i timen. Jeg er på 890. Han er altså i mål, ferdig dusjet og har spist en banan før jeg kommer opp.
Det er ikke et argument mot å stille. Det er bare den ærlige målestokken.
Her er det egentlige spørsmålet, og det står ikke i noen tabell. I fjor ble jeg nest sist i klassen min. Det er en plassering det er lett å lage en historie av, og de fleste av de historiene er dårlige.
Så la meg foreslå en bedre måte å tenke på det.
Plassering er ikke et måltall du eier. Den avhenger helt av hvem andre som melder seg på. Å bli nest sist i et NM betyr at du stilte i et felt av landets beste motbakkeløpere — det er en opplysning om feltet, ikke om deg. Kan det skje igjen? Ja, selvsagt. Det er ikke i min kontroll.
Tida i løypa er et måltall du eier. Jeg er 5 % raskere opp Frostatind enn i oktober. På et løp som varer en time, er 5 % rundt tre minutter. De tre minuttene er mine, uansett hvem som står på startstreken ved siden av meg.
Jeg har fire målinger på det samme segmentet over tre år som viser 29 % framgang. Det er den ekte historia. NM er bare en anledning til å måle seg mot en annen bakke.
Og hvis svaret på «vil jeg meg så vondt» er nei, så er det også et helt greit svar. Ingen har bedt meg om dette. Jeg fant på kravet selv, og jeg kan finne på å la være også. Men da bør grunnen være at jeg ikke har lyst — ikke at jeg er redd for en plassering.
Én ting om tallene her: alt utenom løypedataene fra Volda er målt på min egen klokke, på det samme Strava-segmentet, med samme rute. Det gjør sammenlikninga mellom årene ganske pålitelig. Men GPS i bratt terreng er ikke presis, og «890 høydemeter i timen» skal leses som en pekepinn, ikke som en garanti.
Ekstrapolering fra 26 minutter til en time er heller ikke fysiologi — det er et overslag. Det eneste som virkelig avgjør hva Melshornet tar, er å løpe Melshornet.
Data fra økta på Strava og segmentet «Frostatind – grusvegen frå setra». Løypeinformasjon fra Melshornløpet i Volda. Alle øktene mine ligger i øktdatabasen.