Skolen har aldri bare målt hva elevene kan. Den har målt strevet, og brukt det som er levert som bevis på at strevet skjedde. KI kutter den forbindelsen. Da må vurderingen flyttes dit strevet fortsatt kan sees.
Jeg tenker mye på dette, og fra tre kanter på én gang. Som teknolog som jobber med AI til daglig. Som far til et barn som skal gjennom denne skolen. Og som en som husker ganske godt hva skolen faktisk lærte meg. Ikke fagstoffet. Noe annet.
Dette er ikke som da kalkulatoren kom i mattetimene, eller da Wikipedia dukket opp. De tok over hukommelse og utregning. Nå kan en chatbot levere store deler av det vi mener skolen er til for, på noen sekunder: teksten, utregningen, resonnementet.
Dette er en meningsartikkel. Tallene har kilde nederst, resten er mitt syn. Jeg har ikke fasit på alt, men jeg har en mening om rekkefølgen: verne evnen først, verktøyet etterpå.
KI er ikke på vei inn i norsk skole. Den er der, fra barneskolen til masterstudentene.
Skoletallene er skolelederes svar om at skolen bruker KI-verktøy i opplæringen. De er ikke elevenes eget svar, og de sier ikke hvordan eller hvor ofte. Studentene er spurt selv: 35 prosent bruker KI ofte, mot 25 prosent året før. Det er ikke et fremtidig problem. Det er en beskrivelse av i dag.
19. juni 2026 landet regjeringen på at elever på 1. til 7. trinn i all hovedsak ikke skal bruke KI selv i skolearbeidet, fra høsten. På ungdomstrinnet kan det komme gradvis og forsiktig, først når lærerne har kompetansen. På videregående skal elevene lære å bruke det hensiktsmessig. Elever som trenger KI-baserte verktøy for å lære, skal få dem.
Begrunnelsen er verdt å lese nøye: regjeringen viser til at hver fjerde elev leser under det OECD regner som minstenivå for videre utdanning og arbeid. Er grunnmuren allerede skakk, er det dårlig tid å bygge snarveier. Det er der jeg selv heller, og resten av saken tar det som utgangspunkt. Regjeringen ba Udir om å publisere de nye anbefalingene før skolestart. Jeg har ikke funnet at de er ute: Udirs side om KI i skolen sier fortsatt at de kommer, sjekket 8. oktober 2026.
Barneskolen · 1.–7. trinn
Barneskolen handler ikke først og fremst om fagkunnskap. Den handler om å bygge selve hjernen: lesing, skriving, tallforståelse, konsentrasjon, og det å sitte med noe vanskelig uten å gi opp. Disse ferdighetene er ikke mål i seg selv. De er redskapet for å lære alt annet.
Bygger vi en snarvei forbi dem, har vi ikke gjort det lettere. Vi har utsatt problemet til et sted der det er dyrere å rette. Jeg lander på at barna ikke trenger verktøyet før evnen sitter.
Unntaket er de som trenger det for å komme dit. Det er forskjell på et hjelpemiddel som holder en elev i gang og et som gjør jobben for henne.
Ungdomsskolen · 8.–10. trinn
Jeg tenker ofte tilbake på hva ungdomsskolen lærte meg. Ikke fakta og regler. Det jeg husker er å komme på idéen selv. Å starte på en novelle fra blankt ark. Å analysere en tekst og ikke helt vite hvor man skulle begynne. Å prøve seg fram i en mattetime uten å vite om veien var riktig.
Det var frustrerende. Og det var poenget. Den typen strev, der du ikke vet svaret og må finne det, er etter min mening der kritisk tenkning vokser fram. Det er en hypotese og ikke noe jeg har tall på, men den er verdt å ta på alvor før vi tar bort strevet.
Når en elev leverer et essay, hvem har skrevet det? Det er ikke først og fremst et spørsmål om juks. Det er et strukturelt problem: vi vurderer kompetanse gjennom ting en modell kan lage. De fagene som vurderer selvstendig formulering, norsk og samfunnsfag blant dem, rammes først.
Spørsmålet er ikke om elevene skal lære å bruke KI. De bruker den uansett. Spørsmålet er om skolen klarer å lage situasjoner der strevet bevares. Der oppgaven ikke er «skriv et essay», men «argumenter for dette standpunktet i en muntlig diskusjon», eller «forklar løsningen din steg for steg». Oppgaver der snarveien ikke finnes.
Det ungdomsskolen bør bruke tid på, er å lære elevene hva verktøyet er. At en språkmodell gjetter ord og ikke slår opp svar. At den derfor kan si noe feil med trygg stemme, slik som i når AI tar feil. Det er kunnskap som er blitt demokratisk viktig. Og det kan skolen lære bort uten at et eneste essay er skrevet av en modell.
Videregående · Vg1–Vg3
Her står elevene snart i arbeidsliv eller høyere utdanning. KI-kompetanse blir en konkurransefaktor, og det blir tydeligere. Men hva er grunnlaget verktøyet skal bygge på? En elev som har brukt KI til alle norskstilene: har hun lært retorikk, argumentasjon og struktur, eller har hun lært å prompte?
Det er ikke det samme. Å forstå oppbygningen av et argument er én ting. Å be noen lage et argument for deg er noe annet. Begge er nyttige, men den første er grunnlaget den andre hviler på.
Regjeringen sier at elevene skal lære å bruke KI hensiktsmessig her. Enig. Men hensiktsmessig betyr at eleven kan kontrollere resultatet, og kontrollere kan du bare det du selv kan. Risikoen er at karakterer slutter å gjenspeile kompetanse, og at elever eksamineres ut av skolen uten ferdighetene de ser ut til å ha på papiret.
Universitet og høyskole
Dataingeniørutdanningen trenger vi. Det er ikke spørsmålet. Spørsmålet er hva den skal inneholde, og enda viktigere: hva den tør å ta bort. I dag handler den om å programmere, forstå algoritmer, bygge systemer, designe databaser og navigere nettverksarkitektur. Men mye av kodinga en juniorutvikler tradisjonelt ble satt til, kan en AI-assistent gjøre på minutter.
Jeg hørte et foredrag av Arne Styve, underviser ved NTNU Ålesund, som satte ord på noe jeg har gått med lenge. Det handler ikke om å legge til AI. Det handler om å tørre å spørre hva vi kan ta bort, og hva vi må beholde for at resten skal henge sammen.
En tilnærming som virker lovende er å la studentene løse samme problem i flere moduser:
Hver modus trener noe ulikt, og sammen gir de kanskje en bedre ingeniør enn noen av dem alene.
Grunnkunnskapen er ikke blitt mindre viktig. Den er blitt viktigere, fordi du nå er den som godkjenner koden AI-en skriver. Forstår du ikke algoritmer, minnehåndtering og systemdesign, er du blind for feilene. Du kan ikke kvalitetssikre noe du ikke forstår.
Samtidig vil en nyutdannet som ikke kan bruke AI-verktøy produktivt fra dag én, slite i et arbeidsmarked der alle andre gjør det. Det er ikke et enten eller. Det er et spørsmål om hva vi slipper, og hva vi holder fast i.
Regjeringen oppnevnte i statsråd 21. mars 2025 et utvalg ledet av professor Anders Malthe-Sørenssen ved UiO. Fristen var 1. oktober 2026, men den er utsatt, og rapporten skal etter det jeg har funnet leveres i november. Jeg har ikke funnet at innstillinga er offentlig ennå. Teknologien endrer seg raskere enn utvalg og læreplanreformer, så jeg er spent på om den er aktuell den dagen den kommer.
Eksamen og vurdering
Jeg er ikke sikker på at «juks» er det rette ordet lenger. Når over 90 prosent av studentene bruker KI, bare 21 prosent mener de får opplæring i det og bare 58 prosent synes retningslinjene for eksamen er tydelige, er det ikke bare studentene som har et problem. Kanskje er juks et symptom på noe annet: at eksamensformen er laget for en annen virkelighet, og at studentene gjør det som er rasjonelt innenfor rammene de har fått.
Hva er det vi egentlig prøver å vurdere? Evnen til å huske? Å resonnere? Å løse problemer under press? Å kommunisere og forsvare et valg? Noen av dem er mer truet av KI enn andre. Og den siste er kanskje nettopp det som kommer til å telle i arbeidslivet.
Muntlig eksamen. Live-koding der studenten må forklare hva hun gjør og hvorfor. Vurdering av prosessen og ikke bare resultatet. Prosjekter der KI-bruk er dokumentert og ikke forbudt og skjult. Det finnes veier, og de er dyrere og mer tidkrevende. Det er prisen for at en utdanning fortsatt skal bety noe. Det er samme grep som i figuren øverst: flytt vurderingen dit strevet kan sees.
Gjennom alle nivåene er det én rød tråd jeg ikke slipper. Vi har ikke bestemt hva vi vil at utdanning skal gjøre. Konkret fagkunnskap? Evnen til å lære? Å sosialisere inn i arbeidslivet? Å forme kritisk tenkende borgere? Svaret på det endrer alt om hva KI betyr for skolen, og KI har gjort problemene synlige som ikke er nye: vurdering, relevans og likhet.
Det siste vet ingen ennå, og det er kanskje det mest urovekkende.
Verne evnen først, i barneskolen. Lære om verktøyet på ungdomsskolen, uten å la det levere for eleven. Bruke det hensiktsmessig fra videregående, med grunnlaget i orden. Flytte vurderingen dit strevet kan sees, hele veien opp. Det er det jeg tør å si. Resten vet jeg ikke ennå, og det er greit å si også.
Vi kommer ikke videre ved å late som ingenting har endret seg. Heller ikke ved å kaste alt over bord i frykt for det nye.
Du trenger ikke ha barn i skolen for at dette treffer deg. De som kommer inn i bedriften din, kommer fra skolen jeg skriver om. Tre spørsmål du kan ta med inn i neste møte:
Det første er samme spørsmål som i AI for ledere: hvem ser over, og kan hen faget?
Oppdatert oktober 2026. Saken er skrevet av meg, med Claude som verktøy for research og struktur. Det er litt av poenget. Skoletallene (65 og 90 prosent) er skolelederes svar i Utdanningsdirektoratets undersøkelse «Spørsmål til Skole-Norge», høsten 2025, slik de står på Udirs rapportside. Svarprosenten blant grunnskolelederne var 51. Jeg har lest den siden og ikke hele rapporten. Udir skriver at rapporten er rettet etter at yrkesfag og kombinerte skoler var byttet om, så sjekk tallet for ungdomsskoler og videregående mot den rettede utgaven. Studenttallene (over 90 prosent, 35 mot 25 prosent, 21 og 58 prosent) er fra Studiebarometeret 2025, gjengitt i Kunnskapsdepartementets pressemelding 13. februar 2026. Regjeringens linje for barne-, ungdoms- og videregående skole er fra pressemeldinga 19. juni 2026, der hver fjerde elev som leser under minstenivå også står. Utvalget for KI i høyere utdanning ble oppnevnt i statsråd 21. mars 2025, og OsloMet oppgir at rapporten kommer i november 2026. Jeg har ikke selv sett vedtaket om utsatt frist. Anbefalingene fra Udir omtales på Udirs side om KI i skolen. Jeg tok ut noen påstander fra den gamle utgaven fordi jeg ikke fant belegg for dem i oktober 2026: tallene for økt KI-bruk på videregående, for antall studenter felt for KI-juks, og for hvor mange grunnskoler som har en plan. Det samme gjelder forskningen fra Asker og et sitat fra Stortinget.