Fra 108 kilo, 200 kilo i markløft og null kondis — til 18:57 på fem kilometer. Og hvorfor jeg fortsatt ikke kaller meg løper.
La meg starte med det viktigste: det sitter veldig langt inne å kalle meg en løper. For å kunne gjøre det, mener jeg at man enten må ha VO₂ max på nivå med en middels norsk skiløper, stå på startstreken i en så tynn singlet at man selv får gåsehud av den — eller kalt noen for «hare» uten å le.
Der er ikke jeg. Så hva er jeg da?
Lang mosjonist beskriver meg nok best. Ikke fordi jeg løper langt — det gjør jeg ikke — men fordi jeg er 197 cm, og mosjonerer. Lang mosjonist betyr også tung mosjonist i mitt tilfelle.
Jeg er egentlig en data-nerd. Men formen hadde blitt såpass dårlig at det ble vanskelig å overse:
Da skjønte jeg at her måtte noe gjøres.
«Første dag i pappaperm. Løftet sønnen min. Fikk låsning. Bestemte meg for å gjøre noe.»
All motivasjonen som skulle tilDen har egentlig vært en serie forsøk der jeg hver gang trodde jeg hadde funnet greia:
Forskjellen mellom forsøk 1 og forsøk 2 er ikke at jeg ble mer motivert. Den er at jeg begynte å skrive ned hva jeg gjorde, og lese hva tallene sa etterpå.
Stolpen viser hvor mye av de 3:16 som var tatt. Desember gikk femten sekunder feil vei — det er den slags som gjør at man begynner å lese om treningslære. De 18:57 er et uttrekk fra Strava og ikke et løp; det raskeste i konkurranse er 19:10 fra vinterkarusellen i februar. Hele kurven, oppdatert fra Strava.
Jeg er ikke løper. Men jeg elsker alt rundt løping:
Jeg prøver å lage min egen treningsfilosofi, og jeg er streng på å gjennomføre det jeg har planlagt. Om det jeg har planlagt er særlig lurt, er jo nettopp det som er gøy å finne ut.
Tre til fire økter i uka. Ingen eliteambisjoner, men jeg vil ha ut det potensialet som finnes innenfor rammene av familielivet.
Vi har deltatt i vårt første løp sammen. Han storkoste seg, og jeg likeså. Jeg vil at han skal se at det å være aktiv er kjekt, ikke stress.
Dette er viktig. Veldig viktig. Jeg kan ikke tape mot min egen sønn. Jeg har selv en far som kan springe rundinger rundt meg, så jeg kjenner smerten.
Ingen store ambisjoner — men hvorfor ikke sikte mot OL i 2028? La meg presisere: jeg skal være i så god form når jeg sitter i sofaen og ser på OL.
Jeg har også noen fjelltopper i nærområdet jeg prøver å slå tiden min på innimellom. Ikke for å konkurrere med andre, men for å se at formen peker i riktig retning.
«Kontinuitet slår motivasjon. Intensitet slår komfort. Og gradvis bedre slår perfekt fra dag én.»
Filosofien i kortform