NM i motbakke 2026 — Melshornet

Det er igjen duket for NM i motbakke. Jeg stiller for gøy, uten antydning til medaljesjanse, men konkurranse er moro — og aller mest når det står NM på startnummeret. I tillegg går løpet i bygda til min bedre halvdel, så jeg har heiagjeng.

I fjor var jeg Norges nest dårligste fjelløper

Det er en kul tittel. Jeg synes ærlig talt jeg kunne kledd «Norges aller dårligste fjelløper» enda bedre, men én mann var raskere enn meg til å være treg.

Det er skrevet med humor. Noen må komme sist, og det er uansett bedre enn alle som ikke stilte. Men tallene fra Mefjellet Opp i Fjørå i Fjord kommune 19. juli i fjor var det de var: 1:16:35, 143. plass av 177 i mål, og 29. av 30 i klassen min. 34 minutter og 10 sekunder bak vinneren. Det stiller ikke store krav til tolkning.

Da stilte jeg med tynt grunnlag, men i det minste en del fjell i beina i ukene før. I år er det motsatt. Jeg har et godt treningsår bak meg, men det har handlet om flat asfalt og 5 km-tida. Fjell har vært nedprioritert — tre fjellturer i hele 2026 før startskuddet gikk. To rolige turer med andre, og én formsjekk.

Formsjekken opp Frostatind ga personlig rekord, og dermed løyve fra meg selv til å melde meg på. Den skrev jeg om her, og der endte jeg med et regnestykke som spådde 58 til 63 minutter på Melshornet. Hold på det tallet. Siden den lørdagen har jeg utelukkende hatt roligtrening. Rundt 25 km på en uke. Ikke akkurat en toppformuke, men formen var i det minste ikke ødelagt.

Synfaring: brattere enn forventet

Dagen før løpet kjørte vi til Ørsta, og videre langs løypa så langt bilen kom. Derfra gikk jeg en rolig tur for å se på terrenget.

Tre inntrykk, i rekkefølge: veldig godt merket, brattere enn jeg hadde sett for meg, og litt glatt og potensielt gjørmete. Sti, jord og stein — ikke grusvegen jeg er vant til å teste form på. Cathrine gikk hele løypa og kom tilbake på kvelden med en oppdatering som ikke akkurat beroliget: det bratteste kom lenger opp.

Løpsdagen: vekket klokka seks

Vi ble vekket 06:00 av en liten mann som ville starte dagen. Før ville jeg blitt stresset av det. Men jeg hadde lagt meg tidlig og sovet rikelig, så det gikk fint. Polarbrød med Nugatti, og så var jeg klar.

Jeg har aldri brukt så mye tid på å optimalisere matinntak rundt konkurranse, rett og slett fordi jeg konkurrerer sjelden. Men jeg har hørt at litt lyst brød med for eksempel Nugatti eller sylte skal funke. Så det er planen til jeg vet bedre.

Oppvarminga ble grundig — 2,9 km rolig jogg over en halvtime. Det eneste som skurret var pulsen. Den lå høyere enn den pleier på så lav fart. Konkurransepuls, antar jeg. Kroppen visste noe jeg prøvde å la være å tenke på.

Løpet: for én gangs skyld åpnet jeg riktig

Jeg har en solid tradisjon for å åpne alt for hardt og deretter bli passert av halve feltet. I forrige artikkel skrev jeg fire punkter til meg selv før løpet. Punkt tre var «åpne roligere enn det som føles riktig». Dette er kvitteringen på at jeg faktisk gjorde det.

Starten går fra Volda sentrum i en litt trang gate, så jeg løp forsiktig de første hundre meterne for å unngå kræsj. Første delen stiger svakt, og der holdt jeg godt driv: 4:31 og 4:32 på de to første kilometerne. Så kom punktet jeg hadde gledet meg til hele uka. Cathrine, Adrian og svigerfar sto med ropert og plakater. Jeg blir i hvert fall påvirket av publikum og heiing, og legger alltid inn et ekstra gir der og da.

Jeg bruker faktisk litt krefter på slike løp på å prøve å «møte» publikum — vinke, nikke, få dem litt i gang. Det er ikke like gøy å heie på oss som kommer langt bak de beste, så da får man gjøre sitt.

Litt senere kom den første virkelig bratte bakken. Og så var det sånn et godt stykke. Jeg holdt jevnt driv. Det kom et par flatere partier der jeg løp meg opp noen plasser — for så å bli passert igjen så snart det pekte oppover igjen. Det er mange små og lette folk i motbakkeløp. Jeg er 197 cm. Fysikken er ikke på min side i denne idretten.

Siste partiet går fra grusvegen og opp på selve toppen. Der var jeg veldig sur i muskulaturen, men fortsatt i jevnt driv. Jeg passerte noen. Ikke mange. Da toppen og målstreken kom til syne fikk jeg noen gode heiarop fra siden, og la inn en spurt som ga tre plasser.

Kilometerne, og hvor løpet ble avgjort

Her er hele løpet, målt på min egen klokke. Legg merke til hvor forskjellige de sju kilometerne er fra hverandre.

Snittpuls 177, makspuls 190. Klokka summerer til 59:01 mot 58:41 offisielt — den ble startet litt før startskuddet og gikk et par minutter for lenge på toppen. Offisiell tid er fasit.

Kilometer fire er hele historia. 13 minutter og tre sekunder på én kilometer, med 232 høydemeter. Det er partiet Strava kaller «Frå rensestasjone te grusvegjen»: 913 meter med 21,2 % stigning i snitt og 47,5 % på det verste. Kadensen — antall skritt i minuttet — falt fra 79 på flata til 41 der oppe. Det er ikke løping. Det er gåing med armene.

Her er hele timen i ett bilde: pulsen som linje, fjellet som flate bak.

Pulsen er glattet med et 30 sekunders snitt, ellers blir kurva bare støy. De første sekundene ligger under 160 og treffer derfor gulvet i grafen.

Og under er den samme timen fordelt på pulssoner. Det er ikke en fordeling jeg ville sett i en treningsuke.

Sonegrensene er mine egne i Strava. De 48 sekundene under sone 4 er de første skrittene ut fra startstreken — resten av løpet, 99 %, lå på terskel eller over.

Pulskurva gir ingenting i en slik konkurranse, etter min erfaring. Den blir høy fra start uansett — både fordi det er konkurranse, og fordi man blir sliten. Men hva er hva? Det leser jeg ikke ut av kurva.

Det jeg heller ser på er farten og plasseringene. 4:31 og 4:32 på de to første kilometerne uten å henge etter, og en sluttfase der jeg passerte folk i stedet for å bli passert. Det er den kontrollerte åpninga, målt et sted der den faktisk vises.

Og prognosen? Jeg spådde 58 til 63 minutter. Fasit ble 58:41 — helt i nedre kant av mitt eget anslag. Det pleier ikke å gå den veien.

Analysen: er jeg egentlig bedre?

Nå kommer den interessante delen, og den er vanskeligere enn den ser ut. I fjor løp jeg Mefjellet Opp i Fjørå. I år løp jeg Melshornet i Volda. To helt forskjellige fjell. Tidene kan ikke sammenlignes direkte, og plasseringene kan det strengt tatt ikke heller.

Målestokk 1: vertikalfart — som sier at ingenting har skjedd

Den enkleste måten å sammenligne to motbakkeløp på er høydemeter per time. Da ser det slik ut:

Høydemeter fra min egen klokke på oppstigningen begge år. GPS i bratt terreng er ikke presis, så tallene skal leses som omtrentlige.

Fem høydemeter dårligere i timen. Ett helt treningsår, og kurven står bom stille. Hadde jeg stoppet her, hadde artikkelen vært kort og trist.

Men vertikalfart er en dårlig målestokk når brattheten er forskjellig. Mefjellet er rundt 15 % i snitt. Melshornet er 11,6 %. Jo brattere en bakke er, jo flere høydemeter i timen får du ut av den samme innsatsen — mindre av kreftene går til å flytte deg framover, og mer til å flytte deg oppover. Det gjelder opp til et punkt: blir det bratt nok til at du må klyve, snur effekten. Men mellom 11 og 15 % går kurven én vei. Å holde samme vertikalfart på en slakere bakke er altså framgang, ikke stillstand. Men hvor mye framgang? Det sier tallet ingenting om.

Målestokk 2: de tjue som løp begge

Så la meg gjøre noe bedre. Jeg hentet resultatlistene fra begge NM-ene og krysset dem mot hverandre. Tjue løpere fullførte både Mefjellet i fjor og Melshornet i år. De er en levende omregningsfaktor mellom de to fjellene.

For hver av dem regnet jeg ut hvor stor andel av fjorårstida de brukte i år. Medianen ble 0,879 — altså brukte en typisk løper 88 % av Mefjellet-tida si på Melshornet. Spennet blant de tjue gikk fra 0,784 til 0,945.

Min faktor: 0,766. Lavere enn samtlige tjue.

Dette er tallet jeg stoler på. Det tar høyde for at fjellene er forskjellige, at været var forskjellig og at underlaget var forskjellig — for alle de andre møtte akkurat de samme forskjellene.

Målestokk 3: folk jeg jaget

Det som gjør faktoren konkret, er å se på enkeltnavn. Her er fem av de tjue, og hvor mye av forspranget deres jeg har spist opp på ett år:

Arvid Brudevoll stiller i klassen Master M 60–64, og er fortsatt 2 minutter og 19 sekunder foran meg. Jeg tar det som motivasjon, ikke som en dom.

Målestokk 4: avstanden til toppen

Til slutt den enkleste av dem alle. Hvor langt bak var jeg?

Søylelengden er avstanden i minutter. Vinnere: Johan Bugge på 42:25 i 2025, Per-Christian Færøvik Grieg på 39:02 i 2026.

Avstanden til tiendeplass er halvert. Målt i prosent lå jeg 80,6 % over vinnertida i fjor og 50,3 % over i år. Og plasseringa, som jeg åpnet med å si at knapt flyttet seg: i fjor slo jeg 34 av 177 i mål. I år slo jeg 31 av 94. Det er 19 % av feltet mot 33 %. Bakerst, men mindre bakerst.

En liten presisering på klasseplasseringa, siden den står som 18 av 23 øverst: 23 stilte til start i Herre senior NM, tre av dem brøt etter å ha passert minst én mellomstasjon, og 20 kom i mål. Å telle de tre ut fordi de ikke kom fram, ville gjort tallet mitt kunstig penere.

Målestokk 5: snittet av de fem beste

Birken har en elegant idé jeg har lyst til å låne. I stedet for å måle mosjonister mot vinneren, måler de mot snittet av de fem beste i din egen klasse. Det er en mye stødigere referanse: én løper kan ha dagen sitt liv eller gå på en smell, men fem i snitt beskriver nivået i toppen av klassen ganske godt.

Og siden snittet flytter seg med feltet, skalerer målestokken av seg selv. Er klassen sterk det året, blir avstanden større uten at du har gjort noe galt.

Snittet er regnet av de fem beste tidene i min egen klasse hvert år. Prosenten er hvor mye lengre tid jeg brukte enn det snittet. Klassen skiftet navn mellom de to årene — M23-34 i 2025, Herre senior NM i 2026 — men det er den samme hovedklassen.

Fra 73,6 % til 41,5 % bak snittet av de fem beste. 32 prosentpoeng på ett år. Sagt i minutter: i fjor brukte jeg 32:29 mer enn snittet av de fem beste i klassen min. I år 17:13.

Det er fortsatt et stykke opp. Men det er første gang avstanden ser ut som noe man kan jobbe seg gjennom, framfor en annen idrett.

På toppen

Utsikten fra Melshornet er urimelig god. Voldsfjorden rett ned, bygda som et kart, og skyene akkurat høyt nok til at det gikk an å se noe. Jeg sto der med bein som ikke ville mer og et smil som ikke hadde noe med plassering å gjøre.

Tre ting jeg tar med meg

Så: er jeg bedre enn i fjor? Vertikalfarten sier nei. Plasseringa sier knapt. Men de tjue som løp begge løpene sier ja, med nesten ni minutter, og snittet av de fem beste sier ja med 32 prosentpoeng. Jeg velger å tro på de to siste.

Og hvis noen skulle lure: tittelen «Norges nest dårligste fjelløper» er ledig igjen. Jeg gir den fra meg med et visst vemod.